Rusfri: Illustrasjonsbilde---henvisning---back-view-background-image-beach-1008000

Jeg hadde egentlig ikke et ønske om å bli helt rusfri

Jeg hadde alltid holdt meg til gutta. I rusmiljøet var jeg en av dem. Jeg var tøffere enn de fleste – i alle fall så det sånn ut. Skulle jeg på kvinnekollektiv?

Da jeg søkte om hjelp, var planen min å holde meg rusfri for en liten periode, slik at psykologen min kunne fikse meg etterpå. Jeg tenkte at jeg ville slutte med de tyngre stoffene, og holde meg til alkohol og en joint i ny og ne ... for jeg hadde virkelig ikke et ekte ønske om å bli helt rusfri. Det trodde jeg ikke var mulig.
Jeg var en av gutta, men på et eller annet vis skjønte jeg at kvinnekollektiv var lurt for meg. For innerst inne, bak den tøffe fasaden, var jeg jo ei lita jente som hadde rota til livet mitt noe skikkelig.

De var etter meg

Da jeg kom til Arken, hadde jeg en pris på hodet mitt. Jeg hadde vært jaget på livet i seks år, rundt om i hele landet. Etter flere drapsforsøk, var det egentlig et lite mirakel at jeg i det hele tatt var i livet. Jeg hadde også mistet alt jeg eide i en brann.
Da jeg kom inn dørene på Arken, var jeg 36 år og hadde alle mine eiendeler i en bag.

Jeg hadde ingen

Jeg sto der i gangen på Arken - totalt ødelagt av rus og frykt. Jeg var livredd. Jeg hadde ikke tillit til noen. Familien min hadde jeg ikke hatt kontakt med på over to år.
Rusen hadde sluttet å virke. Den var bare en medisin jeg måtte ha, en krykke jeg kunne lene meg på, når livet ble for mye for meg ... Noe det var stort sett hele tiden. Rusmidlene gjorde meg i stand til å gå ut døra. Jeg visste ikke hvordan det var mulig å leve uten.

Nettene var verst

Jeg fikk ikke sove. Jeg var så redd. Men på Arken var det ansatte som passet på meg 24/7. Det ga meg en trygghet som gjorde det mulig å komme gjennom de første dagene. Da jeg ikke fikk sove, kunne jeg sitte i timevis å prate med nattevakten som var på jobb. Det var alltid noen som hadde tid til å prate med meg.
Sakte ble alt forandret. Og jeg fikk et lite håp – om at det faktisk var mulig å komme ut av kaoset.
Jeg lærte at jeg hadde en sykdom. Sykdommen het Avhengighet. Jeg var ikke ansvarlig for at jeg hadde fått den. Men det som var mitt ansvar å starte en tilfriskning fra denne sykdommen.
Jeg kunne begynne å telle dager som rusfri. Dager ble til uker, uker ble til måneder. Jeg hadde aldri vært rusfri så lenge siden jeg startet med rus som 14-15-åring.

Jeg var ikke alene likevel

På Arken ble jeg kjent med meg selv som rusavhengig kvinne. Jeg kunne fortelle om de mest skamfulle tingene rundt voldtekt og prostitusjon, uten å bli dømt av den grunn. Vi var flere som hadde opplevd de vonde sidene av rusmiljøet.
Behandlerne som jobbet på Arken, viste oss respekt og omsorg. Flere av dem var selv rusfrie rusavhengige, som hadde sine historier som de delte med oss. Det ga meg tro på at jeg hadde en sjanse. Det var faktisk mulig å bli rusfri og få et bra liv, selv for meg med min historie.

Reisen til et godt liv

Det var heftig å være i behandling, det skal jeg ikke bagatellisere. Jeg var lukket og låst innvendig etter årevis med rus i et tøft miljø. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg for hjelpen som ble tilbudt meg gjennom terapi og samtaler.
Kroppen reagerte rett og slett fysisk – og jeg fikk både psoriasis-utbrudd og helvetesild som følge av den indre kampen. Men jeg ga meg ikke. Jeg hadde fått et håp – og sett på andre – at det var mulig. Etter et halvt år, begynte det å løsne.

Jeg fikk en ny flokk

Det hjalp også at Arken sendte oss på møter i Anonyme Narkomane (NA) og Anonyme Alkoholikere (AA). Der traff jeg flokken min. I NA traff jeg mange av de folka som jeg alltid hadde søkt mot. De satt der på møtene – og var rusfrie. Jeg ville bli som dem.
Både på Arken og i NA, lærte jeg å sette ord på hvordan jeg hadde det – på ordentlig. Jeg lærte at jeg kunne leve rusfri – og jeg lærte hvordan jeg skulle få det til.
Jeg oppdaget at 12-trinnsprogrammet (som både Arken og AA/NA bygger på) ikke bare kunne hjelpe meg til å bli rusfri, men det kunne også gi meg et bra liv der jeg hadde det godt med meg selv og andre mennesker. Jeg kunne faktisk komme meg igjennom alle mulige hendelser og følelser, uten å måtte bruke rusmidler. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke den jenta som sto i gangen på Arken med alt hun eide i en bag ...

En dag av gangen

I dag kan jeg se tilbake på mange år som rusfri. Jeg går fremdeles på møter i NA, og jeg holder meg til flokken min der. Jeg har kommet meg igjennom forelskelser, forhold, skoler og jobber, dødsfall, terapi og sykdommer – faktisk de fleste av livets opp- og nedturer. Og er fremdeles rusfri.
Alt takket være Arken, som hjalp meg tilbake til livet da jeg trengte det som mest.


Tidligere rusavhengige kvinner er en stor ressurs

Tidligere rusavhengige kvinner er ofte veldig pålitelige, har god arbeidskapasitet og kan være en ressurs for norsk næringsliv. Selv om de har hull i CV-en.

– Det er veldig viktig for disse kvinnene å komme seg ut i arbeidslivet igjen etter endt behandling. Og vi ser at de som fortsetter å leve rusfritt, som regel har stor arbeidskapasitet, sier Anne-Marie Kristiansen, sosionom og fagkonsulent ved kvinnekollektivet ARKEN.

Hun ser tydelig at det er færre fordommer i dag, og at næringslivet i større grad tar sjansen på å ansette folk med hull i CV-en.

– Men vi er likevel ikke i mål. Næringslivet har fortsatt en lang vei å gå, sier hun.

Kan lett bli arbeidsnarkomane

Kristiansen forteller at det er alfa omega for tidligere rusavhengige og kunne klare seg selv økonomisk og å være en bidragsyter til samfunnet. Selv om det kan ta noen år før de er klare for 100 prosent jobb.

– Hovedjobben etter rusbehandling er å fortsette å leve rusfritt. Blant annet gjennom selvhjelpsgrupper. En annen ting vi ofte ser, er at avhengighet er noe som bor i personligheten. Derfor kan en del ende opp med å bli arbeidsnarkomane i stedet for å ty til rusmidler, sier hun.

Psykisk uhelse gir lettere avhengighet

– Psykisk helse og rus går ofte hånd i hånd. De som har en sårbar psykisk helse, for eksempel på bakgrunn av en dårlig oppvekst, er mer sårbare for å begynne med eksperimentering, og for å utvikle avhengighet. Vi ser en overhyppighet blant folk som har hatt en dårlig barndom, sier Kristiansen.

– Men hvor raskt man blir avhengig, har også med genetikk å gjøre, legger hun til.

Forskjeller mellom menn og kvinner

Det er en del forskjeller mellom kvinner og menn som ruser seg.

– Det er flere lesbiske innom her enn det burde være. Det er tydelig at det å ha en annen seksuell legning enn normalen, er problematisk, sier Kristiansen.

Hun forteller at rusinntaket hos kvinner er økende og kaller det baksiden av likestilling. Spesielt tablettmisbruk er mer utbredt blant kvinner enn menn.

– Samtidig tåler kvinner rusmisbruk dårligere enn menn. Det tar færre år før kvinner får skader på vitale organer enn det gjør for menn, sier hun og legger til at andre forskjeller mellom kjønnene er vold og seksualitet.

– Menn har en tendens til å bli mer utagerende. Begge kjønn er kriminelle, men menn er mer voldelige enn kvinner. Samtidig har nesten alle kvinnene erfaring med seksuelle overgrep etter at de begynte å ruse seg. Seksualitet er en handelsvare og et byttemiddel, sier Kristiansen.

Etterlyser nabokjerringa

Kristiansen mener forebygging og et sterkt barnevern er viktig for å hindre utvikling av rusavhengighet. Og så etterlyser hun større oppmerksomhet og engasjement fra alle som jobber med, og som omgås med barn.

– Gode oppvekstsvilkår og gode systemer for å fange opp de som ikke har det, er det aller viktigste. Dessverre har ikke barnevernet alltid nok ressurser til å fange opp alle. Derfor er det viktig at ansatte i barnehagen og i skolen følger med. Det samme gjelder trenere i idrettslag og ikke minst nabokjerringa. Vi kan alle bli bedre på å se de barna som trenger å bli sett, sier Kristiansen.

Kilde: Næringsliv Norge


Nasjonalt kompetansenettverk for 12-trinnsbehandling

Nasjonalt kompetansenettverk for 12-trinnsbehandling består av institusjoner med lang erfaring i bruk av 12-trinnsmodellen.
Pr. juni 2018 består nettverket av følgende institusjoner;
Stiftelsen Kvinnekollektivet Arken, Oslo
Sigma Nord as, Tjeldsund, utenfor Harstad
Stiftelsen Trasoppklinikken, Oslo
Sørlandet sykehus HF, Avdeling for rus og avhengighetsbehandling, Kristiansand
Alle institusjonene er en del av, eller har driftsavtale med regionale helseforetak. Døgnbehandlingen er derfor kostnadsfri for pasientene.

  • Vi vil jobbe for at 12-trinnsbehandling skal bli bedre kjent.
  • Vi ønsker å utvikle 12-trinnsbehandlingen i tråd med mangeårig erfaring og nyere forskning.
  • Vi vil  gjøre det enklere å finne frem til relevant forskning om denne type behandling og fremme slik forskning.
  • Vi ønsker at nettsiden skal være til hjelp for fagpersonell og rusavhengige/pårørende.
  • Vi vil jobbe for at pårørende til rusavhengige får profesjonell hjelp ved rusbehandlingsinstitusjonene.
  • Vi ønsker å gi vårt bidrag til at selvhjelpsgrupper blir mere anerkjent som supplerende tilbud til behandling for rusavhengige og pårørende/nære relasjoner.
  • Vi vil jobbe for at behandlere med egenerfaring utgjør en viktig ressurs i behandling av avhengighetslidelser.
  • Vi ønsker å formidle at 12-trinnsbehandling gir gode resultater.

https://www.12-trinnsbehandling.no/


Illustrasjonsbilde Mestring for aller første gang

Mestring for aller første gang

«Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg»

“Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg”.

Dette skrev jeg i dagboken min første september 2016. Samme måned ble jeg innlagt på sykehuset. Rusen hadde fysisk gitt meg blodpropp og infeksjon i hjertet, i beinmargen og i blodet. Men den hadde også gjort at jeg mistet datteren min, familien min, jobben og alt jeg eide.

Den måneden tok jeg den viktigste avgjørelsen i mitt liv. Jeg ba om hjelp. Og jeg trengte virkelig hjelp, for historien min er lang og vond.

Den flinke jenta

Da jeg var fire år ble jeg misbrukt av naboen vår. Jeg prøvde å si til onkelen min som var politi, at «han der er en farlig mann, kan du ta ham»? Men han trodde jeg lekte, og lo.

I årene etterpå husker jeg at jeg sto innenfor gjerdet og så ham gå forbi.

Jeg klandret meg selv. Jeg hadde ikke kontroll over følelsene mine – så da tok jeg heller kontrollen over det jeg kunne kontrollere; det ytre. I skapet mitt lå klærne pent brettet og sortert i farger. Jeg gjorde det eksepsjonelt bra på skolen og stressa meg opp til å bli den «flinke jenta» for alle rundt meg.

Møtte voksenlivet med rus

Jeg fikk en utdannelse som hjelpepleier og kom i jobb. Alt handlet om jobb – og det gjorde at jeg ikke trengte håndtere følelsene mine. Jeg tror jeg var det folk kaller en arbeidsnarkoman.

Jeg glemmer aldri det øyeblikket da stesøsteren min døde av overdose på heroin, og jeg fikk mine første beroligende tabletter av legen. Alt stresset og alle bekymringene forsvant, og jeg hadde funnet en ny måte å få kontroll på.

Og slik fungerte det en stund. Jeg brukte rusen til å håndtere livet. Kjærlighet og relasjoner til menn var vanskelig, og jeg måtte ruse meg for å kunne ha sex uten at angsten tok overhånd.

Jeg flyttet til en annen by for å studere videre til sykepleier, men jeg ble utsatt for voldtekt i siste praksisperiode. Da ble det mer medisin – og mer rus. Jeg valgte å si i fra meg autorisasjonen og etterhvert omskolere meg til barnevernspedagog. Jeg ble gravid men jeg fullførte studiet.

Ble mamma og kriminell

Jeg holdt meg rusfri i svangerskapet og fikk en nydelig datter. Hun skulle jeg beskytte for alt i hele denne verden. Det gikk dessverre kort tid før jeg skjønte at jeg ikke var i stand til å beskytte henne. Hun hadde kolikk, og jeg mistet melken. Jeg begynte å drikke. Jeg drakk når hun sov – og etter hvert også når hun ikke sov. Rusen var sterkere enn instinktet til å beskytte min egen datter.

Til slutt satt jeg der med Barnevernet. Jeg som barnevernspedagog selv, burde vite alt om omsorgssvikt. Broren min sendte inn flere bekymringsmeldinger allerede første året jeg var mamma, og skammen førte meg ut i en sirkel av bitterhet og lovbrudd. Jeg ble kjent som “miljøterapeuten som barberte av seg alt håret og satte fyr på en bod”. Jeg ble lagt inn på sykehuset på grunn av effektene rusmidlene hadde på meg. Jeg var flink til å snakke, men jeg manipulerte alle. Jeg trodde jeg lurte alt og alle men den jeg lurte var meg selv.

Konsekvensene var store. Jeg fikk til slutt ikke lov til å treffe datteren min og jeg mistet omsorgen. Jeg ble tatt for butikktyveri, og jeg ble siktet for brannstiftelse etter å ha kastet en sneip inn i en bod. Jeg mistet jobben og familien min kuttet meg helt ut.

Mestring for aller første gang i livet

Jeg lå på den hvite sykehussengen da telefonen ringte i oktober 2016. Det var ARKEN som lurte på om jeg fremdeles ville ha behandling. Jeg gråt av glede!

Da jeg kom til ARKEN, hadde jeg mistet alt. Derfor kunne jeg ikke gjøre denne behandlingen for noen andre enn meg selv. Jeg hadde mistet alle, men jeg kunne fortsatt finne meg selv. Det var skummelt å dele rom med andre kvinner (*red.anm. fra 2021 har vi bare enkeltrom på Arken), og jeg ble skremt da ei tidligere Arken-kvinne sa til meg «for at du skal klare å holde deg rusfri, må du være ærlig mot deg selv og andre- på både godt og vondt». Jeg ble skikkelig redd. Jeg hadde jo ikke vært ærlig mot meg selv siden jeg var fire år.

I behandlingen opplevde jeg stolthet og mestring for første gang i mitt liv. Den flinke piken ble gjennomskuet. I terapien fikk jeg hjelp til å snu de negative tankene jeg hadde om meg selv til positive. Jeg skjønte at det å vise følelser og svakhet, er å være sterk. De kvinnene som irriterte meg mest, var de jeg lærte aller mest av.

Å innse hva jeg hadde påført datteren min, rev meg opp innvendig. Jeg var så skamfull. Men det som hjalp var å snakke med de andre mammaer på ARKEN. Jeg skrev en lapp som jeg hengte opp på veggen og leste hver kveld. «Vi kan fremdeles skape gode minner», «Hun er trygg der hun er nå.», «Jeg gjør noe med rusavhengigheten min nå.», «Jeg er på vei til å bli en god mamma.» Den slitte lappen leser jeg fremdeles.

På ARKEN lærte jeg å være ærlig. Og i det ligger nøkkelen til alt.

Tiden etter behandling

Etter behandlingen har jeg vært sann og gjort opp med familien min, venner, barnevernet, rettssystemet og tidligere arbeidssted. Jeg har stått opp for meg selv og vært ydmyk. Jeg er i jobb nå, og på jobben min vet de alt om fortiden min. Likevel har de troen på meg som en viktig ressurs. Jeg har fremdeles ettervernet på ARKEN som jeg kommer til, og vet jeg kan ringe inn om det blir tøft en dag. Det hjelper meg.

Jeg bruker verktøyene jeg lærte på ARKEN, har ukeplan og forteller meg selv hver morgen at i dag skal jeg være rusfri. Det er rart, men det hjelper. Familien og barnevernet har også fått troen på meg tilbake. Jeg har fått tilbake dattera mi, og jeg er blitt mamma på fulltid. Jeg tar en dag om gangen, og jobber med meg selv. Det siste jeg vil er å skli ut igjen.

Jeg skal ikke lyve å si at det er lett å bli rusfri. Kongen sa en gang «Det er ikke vanskelig å slutte å røyke, men det er vanskelig å bestemme seg for det»

Jeg visste jeg hadde et problem, og hadde utallige ganger lyst å slutte ruse meg. Men det var da jeg innrømmet at jeg var maktesløs og ba om hjelp at jeg klarte det. Den viktigste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, var å be om hjelp.


Illustrasjonsbilde - Vi har fått tilbake jenta vår

Vi har fått tilbake jenta vår

- Datteren vår er rusavhengig!

«Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Til slutt forsto vi det: Vår datter var rusavhengig. Hva i all verden skulle vi gjøre?»

Rusavhengige kvinner lyver. Rusavhengig kvinner trosser det meste – og særlig de som står aller nærmest - for å opprettholde misbruket. Rusavhengige kvinner sårer, sviker og svikter alle. Bare fordi rusen er sterkere enn alt annet.

Dette er historien til foreldrene til en kvinne som har vært til behandling på ARKEN.

Vi var på en tur med familien da det gikk opp for oss hvor langt det hadde gått. Det ble så alvorlig at vi måtte kjøre henne til sykehuset, og deretter på avrusning. Det var forferdelig vondt å måtte avbryte hele reisen og konkludere med at datteren vår var rusavhengig, for hva sa det egentlig om oss som foreldre?

Når vi ser tilbake på tiden før vi forsto alvoret, ser vi at det var mange faresignaler. Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Hun kom til oss og trengte penger til det ene og det andre. Dette var egentlig litt rart, for hun jobbet jo som lærer og hadde god inntekt.

Jenta vår var jo «helt normal», både våken og skarp. Hun hadde hatt en grei oppvekst, fått seg utdannelse, jobb og en snill mann. Kunne det virkelig være så ille?

Hva var galt med oss som foreldre?
Men da vi først innså realiteten, så vi også hele historien i et nytt lys. Det var alltid kjekling om penger. Hun skulle ha ditt og datt. Når hun var litt «forkjøla», tok hun alltid medisiner. Jeg husker at jeg lurte på om det faktisk var sykdom, eller noe helt annet. Når hun kom på besøk, gikk hun alltid i kjøleskapet for å sjekke om vi skulle ha øl eller vin til maten. Hun hadde alltid veska full av Paracet. Det var mange slike små signaler, men jeg ser dem tydeligere nå i etterkant – nå som jeg vet som jeg vet hvor dødsens alvorlig det egentlig var. Avhengighet er veldig skumle greier ...

Flere behandlinger – mange skuffelser
Datteren vår kom endelig i behandling. Men også det ble en reise i oppturer og nedturer, og vi er ennå ikke helt trygge. Hun har hatt mange tilbakefall, og jeg tar meg hele tiden i å tenke «hvordan har hun det egentlig nå?».

Etter et av de første oppholdene hun hadde i behandling, skulle hun få bli med oss på en familietur til utlandet. Hun gledet seg veldig. Men da vi kom til behandlingsstedet, møtte vi henne så sløv at vi måtte avlyse hele turen. Hun ble veldig lei seg, men det ble en vekker for henne i behandlingen.

Vi ga henne en sjanse til, og reisen ble til slutt gjennomført. Selve turen var veldig vellykket, men ikke lang tid etterpå hadde hun et nytt tilbakefall.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden hun fortalte at hun ikke orket å leve lenger.

Oppholdet på ARKEN
Da hun kom på ARKEN var hun allerede dreven i forhold til behandling og institusjoner. Men ARKEN var noe litt annet. Miljøet var trygt for henne, og disiplinen var viktig. På ARKEN sa de at hun trengte tøff kjærlighet. Vi ble forklart at hun trengte å se at vi elsker henne, men også å få tydelige, sunne grenser. Det hjalp oss veldig. Å friste med utenlandsturer var ikke løsningen.

På ARKEN har det vært lange perioder der vi ikke har hatt så mye kontakt. Vi vet at hun frivillig tok tester for at hun skulle være sikker på å ikke falle tilbake. Hun måtte dele rom, ta hensyn til andre og fikk plikter.

Hun fikk tid til å jobbe med seg selv. Det er mye vi som foreldre ikke vet om behandlingen på ARKEN. Men vi har inntrykk av at hun har fått et godt, sunt nettverk rundt seg.

Håpet og fremtiden
Etter mange runder i behandling - på ARKEN og andre steder, går det nå bra med datteren vår. Vi har fått tilbake jenta vår, og er nesten i lykkerus, og så takknemlige hver eneste dag for den hjelpen hun har fått. Fremdeles er det av og til som om vi går på nåler, fordi det nå går så bra. Det er en stemme i underbevisstheten som sier «bare det varer, bare det varer!» Vi unngår nesten å prate om historien, og vil helst ikke rippe opp i alt som har skjedd. Forholdet vårt er godt nå – og vi gjør vårt beste for å bygge videre på det.

Vi har vært sinte og redde. Å se sitt eget barn i bevisstløs tilstand setter spor for alltid. Vi har bedt til Gud om at det måtte gå bra og flere ganger lurt på hvor lenge vi kommer til å ha henne. Rusavhengighet er en sykdom, og den er ingens feil.

Veien har vært tøff, men til alle andre foreldre der ute – vil vi si: Vær tålmodige! Ikke gi opp kjærligheten, men gi heller ikke etter for den rusavhengiges manipulering. Sørg for at barnet ditt får nok tøff kjærlighet. Belønningen er så stor når barnet ditt til slutt klarer å legge misbruket bak seg.


Illustrasjonsbilde: Arken-historier - ARKEN reddet livet mitt

ARKEN reddet livet mitt

Jeg husker godt første gangen jeg drakk. Det var som om jeg hadde funnet løsningen på alle livets utfordringer. Jeg fikk akkurat den selvtilliten jeg trengte. Jeg ble kvitt alle de vonde følelsene. Det var som en mirakelmedisin, en eliksir som gjorde alt mulig.

Jeg var 16 år den gangen. Alle drakk. Jeg var ikke den som drakk mest. Men jeg var den som drakk annerledes. Mens de andre drakk når det var alkohol tilgjengelig, var jeg den som sørget for at det var tilgjengelig. Jeg hadde alltid en backup, en flaske ekstra i veska, et hemmelig sted på russetreffet. Jeg gikk aldri tom. Jeg var livredd for å gå tom. Hvordan skulle jeg fungere da?

Skoleflink –en helt vanlig jente

Jeg var flink på skolen. Gode karakterer og skryt ga meg noe av det samme som alkoholen gjorde. Den strategien hadde fungert lenge før jeg møtte min venn Rusen. Det samme hadde selvskadingen gjort. Eller maten, enten jeg nektet meg den eller kastet den opp. Jeg hadde en liste over løsninger, alle med samme formål: Å dempe følelsene, å ta bort utilstrekkeligheten, å fjerne meg fra meg.

Jeg og Rusen ble bestevenner

Han var der alltid. Når alle andre dro hjem. Da jeg flyttet hjemmefra og skulle bli kjent med voksenlivet, sto han ved min side. Han flyttet med meg på hybel, hjalp meg da jeg traff min første kjæreste og da jeg reiste ut i verden med ryggsekk for første gang. Han var med meg på lesesalen, før og etter eksamen, opp på scenen på studentrevyer og i diverse tillitsverv. Jeg og Rusen mestret livet.

Ganske lenge mestret jeg det meste

Jeg var 20 år første gang jeg sa høyt til meg selv «Jeg drikker som en alkoholiker. Jeg lyver. Jeg stjeler. Jeg gjemmer og skjuler.» Men jeg smilte til min bestevenn. Vi bestemte oss for at så lenge det bare var vi to som visste om dette, så var det greit. Vennskapet vårt ble altoppslukende. Vi gjorde alt sammen. Det ble ikke plass til noen andre. Familien min prøvde, men ga opp. Vennene mine ble sviktet. Jobben ble noe vi håndterte sammen på et vis, og når konsekvensene dukket opp, så sendte vi dem et surt blikk og dro hjem til oss selv igjen. Det var ikke viktig for meg og Rusen, for vi hadde hverandre.

I motsetning til venner, familie og kjærester som ble sure, oppgitte og såret – så viste Rusen stadig nye sider av seg selv. Når alkoholen sluttet å virke, så fant jeg piller og hasj. Nye løsninger. Ny flukt.

Helt til alt stoppet opp

Min beste venn tok nesten livet av meg. Jeg kunne drikke en hel flaske vodka og føre en normal samtale da ambulansen plukket meg opp. Jeg hadde mistet begrep om tid. Uker og måneder fløt i hverandre. Jeg ville bare dø, men klarte ikke det heller.

Jeg husker ennå øynene til en sykepleier på akuttmottaket som så på meg og spurte «hvorfor gjør du dette mot deg selv?». Jeg lå med en veneflon i hver hånd. Jeg var pumpet for medikamenter, hadde promille som tilsa at jeg skulle vært død, var desorientert etter nok et delirium. Jeg ble fortalt at ambulansepersonell hadde reddet meg fra å omkomme i min egen leilighet som var fylt med røyk etter et mislykket forsøk på å lage mat. Min eneste tanke var at jeg sikkert ikke hadde klart å drikke opp alt, det måtte være mer alkohol der hjemme. Jeg rev ut veneflonene, reiste meg opp og forlot sykehuset. Jeg var 28 år og fullblods alkoholiker.

Løgnen som sluker dagene

På dette tidspunktet hadde jeg møtt flere titalls spesialister. Jeg hadde lurt psykologer, spilt skuespill i terapigrupper. Jeg hadde fortsatt jobb. Jeg hadde en leilighet og en lege som skrev ut sykmeldinger og medikamenter. Jeg hadde diverse diagnoser – og en dosett full av piller som skulle kurere det ene for det andre.

Men ingen hadde noen gang sagt til meg: Du mestrer ikke livet ditt. Du er maktesløs overfor rusen. Du kommer til å dø. Men det finnes en løsning på alt dette. Du må bare gi opp først. Du må slutte å kjempe.

Vendepunkt på Arken

Det skjedde først da jeg møtte en annen alkoholiker. Og det var det møtet som forandret mitt liv. Jeg møtte en voksen kvinne, en behandler som ikke var redd for å fortelle meg sannheten om livet jeg levde. Men som samtidig kunne gi meg trygghet på at det fantes en løsning – og at hun selv hadde erfart akkurat det. Hun fortalte at jeg måtte forkaste alle mine strategier. Jeg måtte lære meg å leve livet på livets premisser, og ikke på min egne. Hun fortalte meg at det ikke var farlig å være redd. Jeg kom ikke til å miste grepet selv om det gjorde vondt å kjenne på alle følelsene som kom. Hun fortalte meg at jeg ikke var alene.

Gjennom behandling på Kvinnekollektivet Arken og i fellesskapet Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane har jeg lært å leve.

Jeg har vært edru og rusfri i 4837 dager. En dag av gangen. Jeg er mamma og mellomleder i en norsk bedrift. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk livet mitt tilbake. Rusen ligger begravet på utsiden av porten til Kvinnekollektivet som reddet livet mitt.