ARKEN reddet livet mitt

Jeg husker godt første gangen jeg drakk. Det var som om jeg hadde funnet løsningen på alle livets utfordringer. Jeg fikk akkurat den selvtilliten jeg trengte. Jeg ble kvitt alle de vonde følelsene. Det var som en mirakelmedisin, en eliksir som gjorde alt mulig.

Jeg var 16 år den gangen. Alle drakk. Jeg var ikke den som drakk mest. Men jeg var den som drakk annerledes. Mens de andre drakk når det var alkohol tilgjengelig, var jeg den som sørget for at det var tilgjengelig. Jeg hadde alltid en backup, en flaske ekstra i veska, et hemmelig sted på russetreffet. Jeg gikk aldri tom. Jeg var livredd for å gå tom. Hvordan skulle jeg fungere da?

Skoleflink –en helt vanlig jente
Jeg var flink på skolen. Gode karakterer og skryt ga meg noe av det samme som alkoholen gjorde. Den strategien hadde fungert lenge før jeg møtte min venn Rusen. Det samme hadde selvskadingen gjort. Eller maten, enten jeg nektet meg den eller kastet den opp. Jeg hadde en liste over løsninger, alle med samme formål: Å dempe følelsene, å ta bort utilstrekkeligheten, å fjerne meg fra meg.

Jeg og Rusen ble bestevenner
Han var der alltid. Når alle andre dro hjem. Da jeg flyttet hjemmefra og skulle bli kjent med voksenlivet, sto han ved min side. Han flyttet med meg på hybel, hjalp meg da jeg traff min første kjæreste og da jeg reiste ut i verden med ryggsekk for første gang. Han var med meg på lesesalen, før og etter eksamen, opp på scenen på studentrevyer og i diverse tillitsverv. Jeg og Rusen mestret livet.

Ganske lenge mestret jeg det meste
 Jeg var 20 år første gang jeg sa høyt til meg selv «Jeg drikker som en alkoholiker. Jeg lyver. Jeg stjeler. Jeg gjemmer og skjuler.» Men jeg smilte til min bestevenn. Vi bestemte oss for at så lenge det bare var vi to som visste om dette, så var det greit. Vennskapet vårt ble altoppslukende. Vi gjorde alt sammen. Det ble ikke plass til noen andre. Familien min prøvde, men ga opp. Vennene mine ble sviktet. Jobben ble noe vi håndterte sammen på et vis, og når konsekvensene dukket opp, så sendte vi dem et surt blikk og dro hjem til oss selv igjen. Det var ikke viktig for meg og Rusen, for vi hadde hverandre.

I motsetning til venner, familie og kjærester som ble sure, oppgitte og såret – så viste Rusen stadig nye sider av seg selv. Når alkoholen sluttet å virke, så fant jeg piller og hasj. Nye løsninger. Ny flukt.

Helt til alt stoppet opp
Min beste venn tok nesten livet av meg. Jeg kunne drikke en hel flaske vodka og føre en normal samtale da ambulansen plukket meg opp. Jeg hadde mistet begrep om tid. Uker og måneder fløt i hverandre. Jeg ville bare dø, men klarte ikke det heller.

Jeg husker ennå øynene til en sykepleier på akuttmottaket som så på meg og spurte «hvorfor gjør du dette mot deg selv?». Jeg lå med en veneflon i hver hånd. Jeg var pumpet for medikamenter, hadde promille som tilsa at jeg skulle vært død, var desorientert etter nok et delirium. Jeg ble fortalt at ambulansepersonell hadde reddet meg fra å omkomme i min egen leilighet som var fylt med røyk etter et mislykket forsøk på å lage mat. Min eneste tanke var at jeg sikkert ikke hadde klart å drikke opp alt, det måtte være mer alkohol der hjemme. Jeg rev ut veneflonene, reiste meg opp og forlot sykehuset. Jeg var 28 år og fullblods alkoholiker.

Løgnen som sluker dagene
På dette tidspunktet hadde jeg møtt flere titalls spesialister. Jeg hadde lurt psykologer, spilt skuespill i terapigrupper. Jeg hadde fortsatt jobb. Jeg hadde en leilighet og en lege som skrev ut sykmeldinger og medikamenter. Jeg hadde diverse diagnoser – og en dosett full av piller som skulle kurere det ene for det andre.

Men ingen hadde noen gang sagt til meg: Du mestrer ikke livet ditt. Du er maktesløs overfor rusen. Du kommer til å dø. Men det finnes en løsning på alt dette. Du må bare gi opp først. Du må slutte å kjempe.

Vendepunkt på Arken
Det skjedde først da jeg møtte en annen alkoholiker. Og det var det møtet som forandret mitt liv. Jeg møtte en voksen kvinne, en behandler som ikke var redd for å fortelle meg sannheten om livet jeg levde. Men som samtidig kunne gi meg trygghet på at det fantes en løsning – og at hun selv hadde erfart akkurat det. Hun fortalte at jeg måtte forkaste alle mine strategier. Jeg måtte lære meg å leve livet på livets premisser, og ikke på min egne. Hun fortalte meg at det ikke var farlig å være redd. Jeg kom ikke til å miste grepet selv om det gjorde vondt å kjenne på alle følelsene som kom. Hun fortalte meg at jeg ikke var alene.

Gjennom behandling på Kvinnekollektivet Arken og i fellesskapet Anonyme Alkoholikere og Anonyme Narkomane har jeg lært å leve.

Jeg har vært edru og rusfri i 4837 dager. En dag av gangen. Jeg er mamma og mellomleder i en norsk bedrift. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk livet mitt tilbake. Rusen ligger begravet på utsiden av porten til Kvinnekollektivet som reddet livet mitt.