Mestring for aller første gang

«Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg»

“Jeg må ta et oppgjør med meg selv nå, ellers dør jeg”.

 Dette skrev jeg i dagboken min første september 2016. Samme måned ble jeg innlagt på sykehuset. Rusen hadde fysisk gitt meg blodpropp og infeksjon i hjertet, i beinmargen og i blodet. Men den hadde også gjort at jeg mistet datteren min, familien min, jobben og alt jeg eide.

 Den måneden tok jeg den viktigste avgjørelsen i mitt liv. Jeg ba om hjelp. Og jeg trengte virkelig hjelp, for historien min er lang og vond. 

Den flinke jenta

Da jeg var fire år ble jeg misbrukt av naboen vår. Jeg prøvde å si til onkelen min som var politi, at «han der er en farlig mann, kan du ta ham»? Men han trodde jeg lekte, og lo.

I årene etterpå husker jeg at jeg sto innenfor gjerdet og så ham gå forbi.

 Jeg klandret meg selv. Jeg hadde ikke kontroll over følelsene mine – så da tok jeg heller kontrollen over det jeg kunne kontrollere; det ytre. I skapet mitt lå klærne pent brettet og sortert i farger. Jeg gjorde det eksepsjonelt bra på skolen og stressa meg opp til å bli den «flinke jenta» for alle rundt meg. 

Møtte voksenlivet med rus

Jeg fikk en utdannelse som hjelpepleier og kom i jobb. Alt handlet om jobb – og det gjorde at jeg ikke trengte håndtere følelsene mine. Jeg tror jeg var det folk kaller en arbeidsnarkoman.

Jeg glemmer aldri det øyeblikket da stesøsteren min døde av overdose på heroin, og jeg fikk mine første beroligende tabletter av legen. Alt stresset og alle bekymringene forsvant, og jeg hadde funnet en ny måte å få kontroll på.

Og slik fungerte det en stund. Jeg brukte rusen til å håndtere livet. Kjærlighet og relasjoner til menn var vanskelig, og jeg måtte ruse meg for å kunne ha sex uten at angsten tok overhånd.

Jeg flyttet til en annen by for å studere videre til sykepleier, men jeg ble utsatt for voldtekt i siste praksisperiode. Da ble det mer medisin – og mer rus. Jeg valgte å si i fra meg autorisasjonen og etterhvert omskolere meg til barnevernspedagog. Jeg ble gravid men jeg fullførte studiet.  

Ble mamma og kriminell

Jeg holdt meg rusfri i svangerskapet og fikk en nydelig datter. Hun skulle jeg beskytte for alt i hele denne verden. Det gikk dessverre kort tid før jeg skjønte at jeg ikke var i stand til å beskytte henne. Hun hadde kolikk, og jeg mistet melken. Jeg begynte å drikke. Jeg drakk når hun sov – og etter hvert også når hun ikke sov. Rusen var sterkere enn instinktet til å beskytte min egen datter. 

Til slutt satt jeg der med Barnevernet. Jeg som barnevernspedagog selv, burde vite alt om omsorgssvikt. Broren min sendte inn flere bekymringsmeldinger allerede første året jeg var mamma, og skammen førte meg ut i en sirkel av bitterhet og lovbrudd. Jeg ble kjent som “miljøterapeuten som barberte av seg alt håret og satte fyr på en bod”. Jeg ble lagt inn på sykehuset på grunn av effektene rusmidlene hadde på meg. Jeg var flink til å snakke, men jeg manipulerte alle. Jeg trodde jeg lurte alt og alle men den jeg lurte var meg selv. 

Konsekvensene var store. Jeg fikk til slutt ikke lov til å treffe datteren min og jeg mistet omsorgen. Jeg ble tatt for butikktyveri, og jeg ble siktet for brannstiftelse etter å ha kastet en sneip inn i en bod. Jeg mistet jobben og familien min kuttet meg helt ut. 

Mestring for aller første gang i livet

Jeg lå på den hvite sykehussengen da telefonen ringte i oktober 2016. Det var ARKEN som lurte på om jeg fremdeles ville ha behandling. Jeg gråt av glede! 

Da jeg kom til ARKEN, hadde jeg mistet alt. Derfor kunne jeg ikke gjøre denne behandlingen for noen andre enn meg selv. Jeg hadde mistet alle, men jeg kunne fortsatt finne meg selv. Det var skummelt å dele rom med andre kvinner, og jeg ble skremt da ei tidligere Arken-kvinne sa til meg «for at du skal klare å holde deg rusfri, må du være ærlig mot deg selv og andre- på både godt og vondt». Jeg ble skikkelig redd. Jeg hadde jo ikke vært ærlig mot meg selv siden jeg var fire år. 

I behandlingen opplevde jeg stolthet og mestring for første gang i mitt liv. Den flinke piken ble gjennomskuet. I terapien fikk jeg hjelp til å snu de negative tankene jeg hadde om meg selv til positive. Jeg skjønte at det å vise følelser og svakhet, er å være sterk. De kvinnene som irriterte meg mest, var de jeg lærte aller mest av. 

Å innse hva jeg hadde påført datteren min, rev meg opp innvendig. Jeg var så skamfull. Men det som hjalp var å snakke med de andre mammaer på ARKEN. Jeg skrev en lapp som jeg hengte opp på veggen og leste hver kveld. «Vi kan fremdeles skape gode minner», «Hun er trygg der hun er nå.», «Jeg gjør noe med rusavhengigheten min nå.», «Jeg er på vei til å bli en god mamma.» Den slitte lappen leser jeg fremdeles.

På ARKEN lærte jeg å være ærlig. Og i det ligger nøkkelen til alt.

Tiden etter behandling

Etter behandlingen har jeg vært sann og gjort opp med familien min, venner, barnevernet, rettssystemet og tidligere arbeidssted. Jeg har stått opp for meg selv og vært ydmyk. Jeg er i jobb nå, og på jobben min vet de alt om fortiden min. Likevel har de troen på meg som en viktig ressurs. Jeg har fremdeles ettervernet på ARKEN som jeg kommer til, og vet jeg kan ringe inn om det blir tøft en dag. Det hjelper meg. 

Jeg bruker verktøyene jeg lærte på ARKEN, har ukeplan og forteller meg selv hver morgen at i dag skal jeg være rusfri. Det er rart, men det hjelper. Familien og barnevernet har også fått troen på meg tilbake. Jeg har fått tilbake dattera mi, og jeg er blitt mamma på fulltid. Jeg tar en dag om gangen, og jobber med meg selv. Det siste jeg vil er å skli ut igjen. 

Jeg skal ikke lyve å si at det er lett å bli rusfri. Kongen sa en gang «Det er ikke vanskelig å slutte å røyke, men det er vanskelig å bestemme seg for det»

Jeg visste jeg hadde et problem, og hadde utallige ganger lyst å slutte ruse meg. Men det var da jeg innrømmet at jeg var maktesløs og ba om hjelp at jeg klarte det. Den viktigste avgjørelsen jeg har tatt i mitt liv, var å be om hjelp.