Jeg hadde alltid holdt meg til gutta. I rusmiljøet var jeg en av dem. Jeg var tøffere enn de fleste – i alle fall så det sånn ut. Skulle jeg på kvinnekollektiv?

Da jeg søkte om hjelp, var planen min å holde meg rusfri for en liten periode, slik at psykologen min kunne fikse meg etterpå. Jeg tenkte at jeg ville slutte med de tyngre stoffene, og holde meg til alkohol og en joint i ny og ne … for jeg hadde virkelig ikke et ekte ønske om å bli helt rusfri. Det trodde jeg ikke var mulig.
Jeg var en av gutta, men på et eller annet vis skjønte jeg at kvinnekollektiv var lurt for meg. For innerst inne, bak den tøffe fasaden, var jeg jo ei lita jente som hadde rota til livet mitt noe skikkelig.

De var etter meg

Da jeg kom til Arken, hadde jeg en pris på hodet mitt. Jeg hadde vært jaget på livet i seks år, rundt om i hele landet. Etter flere drapsforsøk, var det egentlig et lite mirakel at jeg i det hele tatt var i livet. Jeg hadde også mistet alt jeg eide i en brann.
Da jeg kom inn dørene på Arken, var jeg 36 år og hadde alle mine eiendeler i en bag.

Jeg hadde ingen

Jeg sto der i gangen på Arken – totalt ødelagt av rus og frykt. Jeg var livredd. Jeg hadde ikke tillit til noen. Familien min hadde jeg ikke hatt kontakt med på over to år.
Rusen hadde sluttet å virke. Den var bare en medisin jeg måtte ha, en krykke jeg kunne lene meg på, når livet ble for mye for meg … Noe det var stort sett hele tiden. Rusmidlene gjorde meg i stand til å gå ut døra. Jeg visste ikke hvordan det var mulig å leve uten.

Nettene var verst

Jeg fikk ikke sove. Jeg var så redd. Men på Arken var det ansatte som passet på meg 24/7. Det ga meg en trygghet som gjorde det mulig å komme gjennom de første dagene. Da jeg ikke fikk sove, kunne jeg sitte i timevis å prate med nattevakten som var på jobb. Det var alltid noen som hadde tid til å prate med meg.
Sakte ble alt forandret. Og jeg fikk et lite håp – om at det faktisk var mulig å komme ut av kaoset.
Jeg lærte at jeg hadde en sykdom. Sykdommen het Avhengighet. Jeg var ikke ansvarlig for at jeg hadde fått den. Men det som var mitt ansvar å starte en tilfriskning fra denne sykdommen.
Jeg kunne begynne å telle dager som rusfri. Dager ble til uker, uker ble til måneder. Jeg hadde aldri vært rusfri så lenge siden jeg startet med rus som 14-15-åring.

Jeg var ikke alene likevel

På Arken ble jeg kjent med meg selv som rusavhengig kvinne. Jeg kunne fortelle om de mest skamfulle tingene rundt voldtekt og prostitusjon, uten å bli dømt av den grunn. Vi var flere som hadde opplevd de vonde sidene av rusmiljøet.
Behandlerne som jobbet på Arken, viste oss respekt og omsorg. Flere av dem var selv rusfrie rusavhengige, som hadde sine historier som de delte med oss. Det ga meg tro på at jeg hadde en sjanse. Det var faktisk mulig å bli rusfri og få et bra liv, selv for meg med min historie.

Reisen til et godt liv

Det var heftig å være i behandling, det skal jeg ikke bagatellisere. Jeg var lukket og låst innvendig etter årevis med rus i et tøft miljø. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle åpne meg for hjelpen som ble tilbudt meg gjennom terapi og samtaler.
Kroppen reagerte rett og slett fysisk – og jeg fikk både psoriasis-utbrudd og helvetesild som følge av den indre kampen. Men jeg ga meg ikke. Jeg hadde fått et håp – og sett på andre – at det var mulig. Etter et halvt år, begynte det å løsne.

Jeg fikk en ny flokk

Det hjalp også at Arken sendte oss på møter i Anonyme Narkomane (NA) og Anonyme Alkoholikere (AA). Der traff jeg flokken min. I NA traff jeg mange av de folka som jeg alltid hadde søkt mot. De satt der på møtene – og var rusfrie. Jeg ville bli som dem.
Både på Arken og i NA, lærte jeg å sette ord på hvordan jeg hadde det – på ordentlig. Jeg lærte at jeg kunne leve rusfri – og jeg lærte hvordan jeg skulle få det til.
Jeg oppdaget at 12-trinnsprogrammet (som både Arken og AA/NA bygger på) ikke bare kunne hjelpe meg til å bli rusfri, men det kunne også gi meg et bra liv der jeg hadde det godt med meg selv og andre mennesker. Jeg kunne faktisk komme meg igjennom alle mulige hendelser og følelser, uten å måtte bruke rusmidler. Hvem hadde trodd det? I alle fall ikke den jenta som sto i gangen på Arken med alt hun eide i en bag …

En dag av gangen

I dag kan jeg se tilbake på mange år som rusfri. Jeg går fremdeles på møter i NA, og jeg holder meg til flokken min der. Jeg har kommet meg igjennom forelskelser, forhold, skoler og jobber, dødsfall, terapi og sykdommer – faktisk de fleste av livets opp- og nedturer. Og er fremdeles rusfri.
Alt takket være Arken, som hjalp meg tilbake til livet da jeg trengte det som mest.