– Datteren vår er rusavhengig!

«Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Til slutt forsto vi det: Vår datter var rusavhengig. Hva i all verden skulle vi gjøre?»

Rusavhengige kvinner lyver. Rusavhengig kvinner trosser det meste – og særlig de som står aller nærmest – for å opprettholde misbruket. Rusavhengige kvinner sårer, sviker og svikter alle. Bare fordi rusen er sterkere enn alt annet.

Dette er historien til foreldrene til en kvinne som har vært til behandling på ARKEN.

Vi var på en tur med familien da det gikk opp for oss hvor langt det hadde gått. Det ble så alvorlig at vi måtte kjøre henne til sykehuset, og deretter på avrusning. Det var forferdelig vondt å måtte avbryte hele reisen og konkludere med at datteren vår var rusavhengig, for hva sa det egentlig om oss som foreldre?

Når vi ser tilbake på tiden før vi forsto alvoret, ser vi at det var mange faresignaler. Hun var verdensmester til å trille oss rundt lillefingeren. Hun kom til oss og trengte penger til det ene og det andre. Dette var egentlig litt rart, for hun jobbet jo som lærer og hadde god inntekt.

Jenta vår var jo «helt normal», både våken og skarp. Hun hadde hatt en grei oppvekst, fått seg utdannelse, jobb og en snill mann. Kunne det virkelig være så ille?

Hva var galt med oss som foreldre?
Men da vi først innså realiteten, så vi også hele historien i et nytt lys. Det var alltid kjekling om penger. Hun skulle ha ditt og datt. Når hun var litt «forkjøla», tok hun alltid medisiner. Jeg husker at jeg lurte på om det faktisk var sykdom, eller noe helt annet. Når hun kom på besøk, gikk hun alltid i kjøleskapet for å sjekke om vi skulle ha øl eller vin til maten. Hun hadde alltid veska full av Paracet. Det var mange slike små signaler, men jeg ser dem tydeligere nå i etterkant – nå som jeg vet som jeg vet hvor dødsens alvorlig det egentlig var. Avhengighet er veldig skumle greier …

Flere behandlinger – mange skuffelser
Datteren vår kom endelig i behandling. Men også det ble en reise i oppturer og nedturer, og vi er ennå ikke helt trygge. Hun har hatt mange tilbakefall, og jeg tar meg hele tiden i å tenke «hvordan har hun det egentlig nå?».

Etter et av de første oppholdene hun hadde i behandling, skulle hun få bli med oss på en familietur til utlandet. Hun gledet seg veldig. Men da vi kom til behandlingsstedet, møtte vi henne så sløv at vi måtte avlyse hele turen. Hun ble veldig lei seg, men det ble en vekker for henne i behandlingen.

Vi ga henne en sjanse til, og reisen ble til slutt gjennomført. Selve turen var veldig vellykket, men ikke lang tid etterpå hadde hun et nytt tilbakefall.

Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden hun fortalte at hun ikke orket å leve lenger.

Oppholdet på ARKEN
Da hun kom på ARKEN var hun allerede dreven i forhold til behandling og institusjoner. Men ARKEN var noe litt annet. Miljøet var trygt for henne, og disiplinen var viktig. På ARKEN sa de at hun trengte tøff kjærlighet. Vi ble forklart at hun trengte å se at vi elsker henne, men også å få tydelige, sunne grenser. Det hjalp oss veldig. Å friste med utenlandsturer var ikke løsningen.

På ARKEN har det vært lange perioder der vi ikke har hatt så mye kontakt. Vi vet at hun frivillig tok tester for at hun skulle være sikker på å ikke falle tilbake. Hun måtte dele rom, ta hensyn til andre og fikk plikter.

Hun fikk tid til å jobbe med seg selv. Det er mye vi som foreldre ikke vet om behandlingen på ARKEN. Men vi har inntrykk av at hun har fått et godt, sunt nettverk rundt seg.

Håpet og fremtiden
Etter mange runder i behandling – på ARKEN og andre steder, går det nå bra med datteren vår. Vi har fått tilbake jenta vår, og er nesten i lykkerus, og så takknemlige hver eneste dag for den hjelpen hun har fått. Fremdeles er det av og til som om vi går på nåler, fordi det nå går så bra. Det er en stemme i underbevisstheten som sier «bare det varer, bare det varer!» Vi unngår nesten å prate om historien, og vil helst ikke rippe opp i alt som har skjedd. Forholdet vårt er godt nå – og vi gjør vårt beste for å bygge videre på det.

Vi har vært sinte og redde. Å se sitt eget barn i bevisstløs tilstand setter spor for alltid. Vi har bedt til Gud om at det måtte gå bra og flere ganger lurt på hvor lenge vi kommer til å ha henne. Rusavhengighet er en sykdom, og den er ingens feil.

Veien har vært tøff, men til alle andre foreldre der ute – vil vi si: Vær tålmodige! Ikke gi opp kjærligheten, men gi heller ikke etter for den rusavhengiges manipulering. Sørg for at barnet ditt får nok tøff kjærlighet. Belønningen er så stor når barnet ditt til slutt klarer å legge misbruket bak seg.